Mellom permene befinner det seg en 30 års vandring. Noen ville sikkert ha unnlatt å ha med de eldste diktene, men i mitt tilfelle har de gamle en berettiget plass, og er minst like viktig som de nye. I fotsporan mine, er en usensurert vandring over tid.
I prologen spør jeg om du har tid til å tråkke i fotsporan mine. Det finnes dem som leser dikt som om det er en matoppskrift. Derfor starter jeg som jeg gjør.
Noen av diktene mine er enkel hverdagspoesi, mens andre befinner seg i det diffuse skyggelandet. Jeg tar opp en del problemstillinger som for eksempel i diktet "Det lukkede låste rom". Tenk deg en dement, eller bare et sovende menneske. Hva vet vi egentlig?
"Rita på 15 år", taler for seg. Mennesker utnytter og utnyttes. Jeg er oppvokst like ved havet. Rytmen fra rullestein og sjø er ubeskrivelig god meditasjon. Lyden fra sjø og stein er musikk. "Kaos" er skrevet til min gamle venninne, Vigdis. Dessverre, pendelen har stanset. Det finnes flere dikt der hun har vært inspirasjonskilden.
"Ulven og lammet" skrev jeg da noen gamle venninner skulle ut på tur, Blues på Notodden. (Torill, Laila, Eva, Christine) En advarsel skader ikke.
"Øya mi", "Heimlengsel" og "Æ hate måsa" er alle kjærlighetsdikt til Andenes. Tross det at æ hate måsa. "Du vet det ikke selv" er til min (eller din?) bedre halvdel. Diktet på side 56 er om alle de som aldri får de store overskriftene, men som likevel er de som holder hjulene i gang.
Jeg skriver også om naturens terapi, som i dikt på side 19, "Den beste terapi". Stinemor, side 31, er inngangen til puberteten, ikke alltid så lett å være 14 år.
Boken avsluttes med at jeg har tråkket i Gipsy sine spor, alene. Og du, kjære leser, har nå tråkket mine. Jeg tror det kan være litt for enhver smak. Selv har jeg mye moro med, "I dag skal æ kun slappe a". Det diktet har blitt brukt i ulike sammenheng. Den har jeg også lest inn på cd, men med en gammel manns stemme.
Da får jeg håpe at noen får lyst til å tråkke sporan sammen med meg. Ha en strålende fin dag.